Pappa Erling har fylt 7o år !

En vakker dag står det liksom 70 år på gratulasjonskortet, og det får en jammen til å tenke - tenke lenge !
Hva skal en gi en far i bursdagsgave ?
Disse "gamle" har jo alt - barn, barnebarn, oldebarn og attpåtil en frisk kjæreste i høyrearmen !
Tankene går og en dag finner man ut at man skal ut og ta foto av papsen i sitt virke. Han har jo hatt utallige år på mølla i Degernes. Alle kjenner jo papsen som "møllærn"...Det er liksom klang over arbeidstittelen - møllærn.....

Anette ble med meg ut og var en kjempe i bistand av portrettering og

 holding av reflektor. Vi to måtte opp med en "hvit" løgn for å få lurt han til fotograferingen ....og det var ikke lett, men når jeg ringte og presenterte at fotoklubben skulle ha yrkesliv som konkurranse i november, måtte jeg jo få ja. Han gikk på limpinnen!

Pappa Erling har jobbet ved mølla siden senhøsten 1964. Det er lenge det og holde ut i en slik tung og kraftig bransje, er en stor takk verdig. De aller fleste bukker under for kroppslige plager og svært tungt belastet yrke. Tenk på hvor mange tonn han har løftet og bært siden 1964 ?

 Dagens mølleyrke er 100% annerledes enn tidligere på 1980tallet og bakover. Da besto verdenen av manuelle skyve og dyttejobber. Nå er det truck, datastyrt verden med veiing, sortering, måling osv. I tillegg er jo utstyret på møllene vesentlig oppgradert. Bare i Degernes er det 4 store siloer i megaklassen ! Og så er det fortsatt bare to ansatte...Gjennom utallige år...Selvfølgelig vanker det svensker på vår og høstsesongen som bistandsarbeidere når det jobbes 24 timer i døgnet!

 Pappa er undersått og sønn Kjell liksom sjefen ! Et herlig bilde ble tatt av den luksuriøse mannsarbeidsplassen ved mølla..Å se de to sitte slik er som om de er inngrodd materiale...Går i ett med veggen hørte jeg Klemet (en bonde/nabo) nevne en gang...De er jo alltid her ! Kaffen er som regel klar, gardinene mangler, ingen potteplanter - kun en mannsdominert arbeidsplass. Thats it ! Men rent !.....
Til venstre ser vi noe av den resterende manuelle bearbeiding av tapping av korn m.v. Det er fortsatt noe tungt arbeide ja.....

 Underveis i vårt fotooppdrag fant vi små elementer som er morsomme og se på...her er glimt fra en silo som inneholdt korn. Den lille røde spaden sto der og skapte et godt komponert bilde....
Nå suges kornet hit og dit i rette silolagre, før lempet man dette av traktoren med skuffe og spade og velvillighet fra bonden selv..Nå er det slik at bonden spretter ut av sin megatraktor, trykker på et par tre knotter og hengeren fikser lasset ut selv...alt mens bonden er inne med sin kornboks for vannavlesning og spørsmål om han vil ha kaffe imens !
Utrolig !

En gang når arbeidshansken endelig legges ned, vil det fortsatt være spor etter papsen min. Det ligger noe her og der bortgjemt i kriker og kroker..alt fra toppetasje til bunnetasje har noe med pappas signatur. Jeg finner detaljene og tar vare på dem.
Det er så mange bilder jeg skulle delt, men pappa fikk heller et eget album med tekst og lyrikk/prosa som passet til mølledriften.
"Jeg synger meg en blå blå salme" er vakker og blir dagens siste ord på denne bloggen !
GRATULERER MED DE 70 PAPPA 28.11.2011. GLAD I DÆ !!

Vinteren står for døren, men først herlige adventstid !

Vadstena er en by ved Vättern i Sverige som vi av og til må ha med oss. Denne gangen hadde vi tenkt oss en liten adventtursvipp innom dette lille "vannhullet".
Vadstena har masse å by på, sommer som vinter.
Men denne gangen manglet snøen kontra forrige års tidlige vinter. Litt rart å tenke på at det på samme tid i fjor var 15 cm hvit snø og 22 kaldegrader....Nå : regn, blåst, liten kuling i kastene, pluss 9 varmegrader!
Får man liksom julestemning av noe sånt da ?

Vadstena ligger utrolig vakkert til ved "toppen" av Vättern. Vi dro fra Ørje riksgrense - innom Karlstad - Karlskoga - ned mot Motala. Så vips er du der....Bra veier hele tiden men utrolig mye skog og vann. Skjønner faktisk begrepet tusen øars land og tusen vattenhål....
Vadstena er mest kjent for sine kirker, St.Birgittasystrenes klosterliv, og et yrende båtliv om sommeren rundt slottet som ligger utrolig flott til. Gamle navn som Gustav Vasa og Birger Jarl så noe i dette lille stedet ved Vättern. Slottet er utrolig godt bevart og det var en fryd å gå på messe innendørs.

Julemessen var så som så i seg selv. Mange av varene var gjentakelser og skapte ikke det store hullet i min lommebok - ei heller ektemannens.
Vi fikk da likevel til ei gave til Sissi og masse snop - hjemmelaga sådan - i egne poser....
Vi kom også over en utrolig god svensk gløgg - alkoholfri. Måtte ta med tre flasker vi da.....

Det er litt synd at de ikke hadde satset mer rundt i selve borgområdet i Vadstena. Fått til høy som barna kunne hoppet og lekt i, fått til gruve/åpen ild i midtpartiet og satt benker rundt, skapt mer juleliv liksom med utendørs marked med godt salg av varm mat og drikke...
Nå var det alt innendørs og jeg syntes det ble litt "tamt"...Julemarkedet i Liseberg er mye finere !!

Neste år da tenker vi å prøve ut Riga eller Stockholm....

Likevel vil vi komme med anbefalinger om å dra innom her en sommer. Se og nyte. Godt kondis har de også med utrolig bakst og dagens smørbrød i stort utvalg.
Vi bodde på 27ans nattlogi. Anbefales. Du rår deg godt selv...Tilgang til kjøkken. Frokost er med.

Vadstena har mange eldre bygninger og det er utrolig givende å gå her...Legger med noen fotos...

vinden griper hardt, et skeivt tre

gamle apotekbygningen i Vadstena

kveld i Vadstena gågate

Høst ....

Så ble det en rask rengjøring av bobilen, innvendig som utvendig !
Det er et must at man gjør skikkelig rent før man setter bort til vinterlagring - tørt og musefritt får en håpe på....
Det har jo gått bra i tre år og vi har vært heldige med lagerleverandøren våres ! Takk Holmsen...

Ettersom bobilen er satt bort, må vi jo finne på noe....Det er i grunnen intet problem !
Mor i huset har jobben, 3 barnebarn og ikke minst, en fotohobby som krever sitt innimellom.
Det siste året har jeg jammen ikke fått tatt så mange bilder som jeg egentlig skulle ha ønsket, men tiden blir vel bedre ? Som farmor og mormor flyr tida - barnepass er herlig, plutselig er de voksne og en dag ikke tilstede....Viktig å ta vare på de gode øyeblikkene...
Foto ja, jeg har store problemer med å fylle halvårets program - nå må skjerping til !....
Først har jeg planer om å fotografere min 70 årige pappa i mølleantrekket, på mølla som har vært hans arbeidsplass i over 40 år. Her skal det bli litt av hvert, og med god hjelp av assistent blir det vel et rimelig godt resultat håper jeg. Målet er å få et bilde til arbeidsliv som kommer, men også til en liten fotobok til hans bursdag seinere i november....
Tror det kan bli bra jeg !
Jeg har også lyst til å jobbe mer i studio, barnefotografering og konfirmantfotografering. Har allerede fått en reservasjon til neste år - gratis arbeide, men tar meg litt betalt for bildearbeidet i etterkant og levering av liten presentasjonsbok/hefte. Konfirmanten eier selvfølgelig bildene sine - det følger med en cd av minst 25 bilder !
Ikke noe å bli rik av, men morro og få til noe.....Hver konfirmant vil gjerne ha noe spesielt, og det er om og gjøre og fange dette.....
Studiobilder med hvite bakgrunner er forsåvidt ok, men samtidig savnes den stilen konfirmanten normalt har...Det er vel her man gjør "coopet"....
En annen ting har vært å jobbe mer med såkalte tåkebilder...men her i huset er frua for gla i sengehalmen og kommer seg sjelden opp i otta hahahaha.....

Drømmer også om en heldag med f.eks. landskapsfotograf...Da hadde jeg helt sikkert lært mye !

Gubben i huset trener, jobber og jobber.....Idun lyser vel ut av øya innimellom og jeg forstår godt han blir sliten etter mange uker med 12-15 timers arbeidsdager.....Det må jo en gang ta slutt eller firmaet få orden på såkalte kjøretimer ? Ansette flere og få inn en lastebil til hadde vært tingen...Penger er jo ikke alt...Går jo mesteparten bort i skatt likevel !!!1

Høsten har vært planmessig rolig, gjennomført barnedåpen til Marie Othilie og selvfølgelig sov ho seg helt bort hele den dagen (unntatt i kirken hvor hun oppførte seg hun skulle...).
Blir en svipptur til Tenerife med pappa og Sissi - hyggelig det, har ikke feriert med pappa på ca 20 år hehehe...

Ellers sysler vi med kjøring av gamle og småbarn...Du verden, godt i bytta til stasjonsvogn. God bruk for den....

Ha en god uke du der ute et sted !


Marie Othilie straks 4 mndr gammal pike....



Planking 983 m.o.h. Sjusjøen fjellområde

Så rulla vi bobilHelga ned fra Bjørkestølens camping på Golsfjellet, ned Leira og videre over til Dokka.
Det må sies at as Norge har nok av svinger a la Trollstigen......Vi har virkelig fått kjørt oss flere ganger på denne lille weekendturen, men det er faktisk verdt det - for noen utsikter, flotte Norge vårt !
Vi kjørte fra Dokka opp vei 250 over til Lillehammer. Her er det faktisk meget god kjørestrekning, nydelig natur og mange steder vel verdt et stopp eller to for å nyte.
Norges natur er alfa og omega og må vi ta godt vare på dette.
Sola skinte idag fredag også, så da vi svippa innom Lillehammer by, var det for å parkere bobilHelga på Birkebeinerområdet (ved Kristin og Håkons hall) og rusle ned (ned, ja...) til sentrum.
Det sies at Lillehammer er for sprekinger og det skal jeg jammen være enige i. Her er det bakker overalt og skal du dit eller hit, må du bli sprek av å fly dette byterrenget....
Vel nede i gågata, var det et livlig handelssentrum denne fredagen midt i september måned. Vi titta litt og var også innom noen steder, men det ble ingenting i handleposene på denne reisen.
Sulten begynte å gjøre seg gjeldende - som vanlig; og da tok vi inn på Nikkers sport. Herren i bobilen bestilte Elgburger med bacon og nogo attåt, mens "sjefen" tok chilikylling med soppstuing. Alt smakte veldig godt her vi satt ved elveleiet og nøt maten.

Hoppbakkene ved Lillehammer

Etter å ha svelget maten var det bare og stable beina opp bakkene til bobilen igjen. Det var en seig bakke i ordets forstand, men det gikk denne gangen og.....Far fikk veldig lyst til å titte over ovarennet på bakkene og da beordret mor bilen opp til høyre for motellet. Som sagt så gjort, vi kom opp, gikk ned fra parkeringsplassen og utpå platået der.
Det var faktisk noen treningshoppere i den lille bakken til venstre, så det var liv her fortsatt - 17 år etter Olympiske Leker. Det er et svært betagende og sugende syn bare å stå der på toppen av hoppbakken !
Du blir liksom sugd med, men godt at det ikke skjer, for hopping - njet, aldri i livet om jeg fikk 10000000 milliarder en gang....Livet er mer enn hopping...Men moro på tv !


Telemarkstunet

 Videre opp til parkeringsplassen igjen, gikk vi forbi Telemarkstunet ved enden av hoppbakkene. Her var det kjente og kjære skimerker...med og uten bindinger. Morsomt at noen har tatt det inn i naturen !

Ettermiddagen kom og nå peilet vi bobilHelga over til Sjusjøen caravansenter. Planen er å være der resten av helgen og det ser det ut til....
Veien opp til Nordseter - Sjusjøen var megadårlig mange steder og trengs sårt til lapping og ny asfalt...
På tide med nytt OL ???

Sjusjøen er et sted vi alltid i perioder kommer tilbake til. Her er det natur for både stor og liten. Høsten er ikke helt kommet hit, men det er kaldt i lufta selv om sola skinner. Fargene i høstfjellet mangler, men det har jo bare vært en frostnatt denne uka og det gir ikke de røde og gule fine fargene som mor lengter til for å fange lyset, fotomotiver m.v.
Sjusjøen caravansenter har ikke allting å tilby oss bobilister, men plass fant de innimellom de svært mange fastliggere som er her. Det ordner seg som regel er mottoet til campingeierne her..

Utsikten over Lunkefjell turområde

Lørdagen opprant med godt solvær og på med turmarsjstøvlene sa far i bobilhuset...Frokosten var knapt hivd innpå før mor måtte finne seg et turantrekk. Vi tusla ned til Kiwibutikken, hamstra inn vann og lefser + kvikklunsj.  Vi kjøpte oss inn et turkart (for sikkerhets skyld for mor har dårlige erfaringer med fars omveier osv gjennom mange års ekteskap...).
Stiene her er lettilgjengelig for alle og passer stort de fleste. Opp må en regne med for å komme på fjellflatene, så regn med litt slit og svett (ush..............).
Etter å ha forsert vel mange oppoverbakker og funnet igjen pusten, var det tid for å skue utover Sjusjøenområdet. Langt der nede lå vannet, hyttene og uroen. Her var det fri natur og stillhet. Selv ikke en brekende sau eller fugl var i nærheten. Bare oss to...
Trodde vi..
Hadde ikke før kommet opp til krakken på Vesle Lunkefjell 983 m o h, så kom det mennesker fra alle kanter.....Hvor kom dem fra da ??
Dagen var jo vakker og fjellet er for alle - folk gikk på kryss og tvers og hadde sine planer for veien videre.
Vi rasta litt, og gikk så videre mot Store Lunkefjell. Krysset en sti full av vann (som så mange andre ganger også) og over Lunkebekken og opp på en annen høyde. Der satte vi oss for en ordentlig rast med lefse og vann. Nøt utsikten, varmen var sola og folka som prata og lo.
Her hadde vi full oversikt over Mellsjøen, Kroksjøen og Høgåsen. Bak oss var Nordseterfjella og til høre var Gjesbusåsen...Alle lå rundt 1000 m.o.h....
Timene går og nå var vi på retur ned mot bobilHelga.
Vel fremme var det innpå med dagens fra bobilen : Spaghetti med tomatsaus fra Dolmio og kjøtt.
Ettermiddagen er tilbrakt i solens tegn og håper på bevaring av litt brunfarge før Tenerifeturen seinere i oktober måned.
Nå skal vi bare nyte kvelden og i morgen færer vi hjemover til Østfold (og sikkert regn ??). Men må selvfølgelig innom Løiten lys på Løten...Har barnedåp neste helg.

Den "lille" høstturen 2011

Så fikk vi liksom nok av regnet i hjembygda Rakkestad og dro med bobilHelga en tur på veien. Første dagen kjørte vi fra Rakkestad til Nes skysstasjon. Været var lovende, og vi fikk nyte sein høstsol og det var deilig. Underveis møtte vi mange ganger små veistubber som var stengt eller avsondret grunnet alt regnvannet de siste ukene. Det skal også sies at fossen og vannmengdene ved Kongsberg var overveldende og lydhør ! Må oppleves - går ikke an å beskrives!
Ved Nes skysstasjon ble vi møtt av et par som nettopp hadde overtatt campingplassområdet og som gledet seg til å se resultatet av det arbeidet de nedla. Vi var riktignok eneste bobil på dette flate området, men hva så ? Stille og rolig var natta, men selvfølgelig hørte vi trafikken. Rent og flott var det også på serviceanlegget. Hytter er også mulig å leie her. Det var forøvrig et pratsomt servicefolk her og kvelden var trivelig.

Ny dag og nå sto Numedalen for tur. Noe veiarbeide her og der, men stort sett gode veier å kjøre på.
Ved Rødberg fant vi et deilig bakeri og kjøpte med oss dagens lunsj og en godbit av snurregultwienerbrød som skulle nytes seinere på dagen.
Vi var forresten innom turistkontoret på Rødberg, men gikk tomhendt ut. Intet kart over området overfor dvs. Mykingområdet over til Nesbyen. De ba oss prøve på Tunhovd eller noe.
Ned til parkeringen og inn til bobilen og så rulla vi avgårde, dvs. opp eks antall svinger ! Du verden hvor bratt det var fra Rødberg og opp til Tunhovdfjordens demningsområde. Der ble det stopp - for du og du hvor vakkert været var, området og ikke minst; perfekt rasteplass for vårt nyinnkjøpte lunsjmat med nogo attåt.
Vi storkoste oss i sola og satt lenge og vel før vi måtte veien opp til Langedrag !
Langedrag ja, et mektig skue der det ligger oppe i hellinga og med en så vid utsikt at gubben ble helt bergtatt - ja, det var overveldende (utrolig mye positivitet her da...)...

Langedrag er bygget opp på en svært god måte og burde fått byggeskikkpris spør du meg. Her er hus og trivelige ansatte. God pris for inngang også. Og så måtte vi en lengre gåtur rundt både gaupe-, ulve, rein/fjellrev-, villsvin- og elginnhegningene. Alt med måte men elgene var gørfiiine. Det var mor og far og barn som ble foret samtidig og jammen var det bra med tagger på herren !

Ulvene var nettopp foret og ganske så slappe i fisken. Det var liksom middagshvile på alle sammen.

Underveis i runden vår fant vi en av ulvepasserne som satt i innhegningen og slappet av sammen med en alfahann. Han fortalte med lav stemme at han måtte sitte rolig en stund fordi ulvene var ganske sjalu på hverandre (tydligvis blitt for sosialiserte ??)...

Vi gikk videre og var en snartur innom villsvina. Der lukta det pyton! Men for ei sugge vi traff ! Hu var stor !!!! I ordets rette forstand...Skjønner godt hvorfor det er farlig i skauen !....

Deretter rusla vi ned til elginnhegningen og så foringa - etterfulgt av en brækende geit - du verden hvor bråkete han var...Virka som han ropte inn alle "damene" - men tror ikke de var villige....hehe..

Vi satte oss på platået en stund og virkelig nøt sola, utsikten og det mektige fjellkjedelandskapet. Så også snøtopper i det fjerne....
Anbefaler Langedrag for både voksne og barn ja. Her finner alle sin lille kosestund.
Gaupene var fantastiske ! Må oppleves !
Tida gikk og vi måtte rulle videre.
BobilHelga tok oss med ned til Nesbyen, gjennom og så mot Gol. Fra Gol opp mot Golsfjellet og her var det også noe veiarbeide og det trengtes...Mange steder dårlig veidekke.
Vel oppe kom den ene campingplassen etter den andre så det var bare og velge og vrake.
Valget for oss falt på en nydelig plass (4 stjerner og helårsåpent) Bjørkestølens camping.
Det var bare vi og en bobil til (nr 2504). Ettermiddagen gikk til lesing i solens stråler og så var det middag og mørkt plutselig.
Det er deilig å bare suse litt rundt, i morgen vurderer vi å dra opp til Sjusjøen og være der til søndag. Men hvem veit - vi suser som en humle...ingen veit hvor bilen stopper....



Lykkeregnbuen over bobilHelga på Bjørkestølen camping - Golsfjellet 2011



Tuppeliner til fotografen !

Linnea har vokst seg riktig stor og sterk, og vi som er besteforeldre ser fremgang hver dag!
Tuppa har blitt over 6 måneder og tiden er nå inne for å ake seg fremover, bakover, sideveis, bruke armene til å reise seg litt her og der...og så stive bein!
Tror jammen ho blir beinsterk!
På lørdag fikk jeg i oppdrag å ta noen bilder av denne flotte snuppa våres, og her er ett av blinkskuddene som jeg har kalt "dronninga"....Se den flotte holdningen og det flotte blikket !

Dronning Linnea har en søster som også er fotovennlig....Hedda ....Tenk at Hedda straks er to år gammel. Du verden hvor tiden flyr - hvor gamle er vi besteforeldre blitt når ungpikene drar seg oppover i åra ? Tør nesten ikke tenke på det !

Hedda er ei omtenksom søster som elsker Linnea som hun bare kaller "babyen"....

Da tante Anita fikk baby - ble det litt mange babyer men for Hedda er en baby en baby !...

Tror nesten jeg må tyvlåne sistepiken ut...Marie ......for noen ferske bilder ja... Marie har også vært hos Famefotografene og det ble et godt stykke fotoarbeide av ei flott pike det og.
Bilde av Marie kommer snart her....
Barnebarna våre blir nok herlige søskenbarn, omtrent like gamle og du verden hvor mye skøy det skal bli !

Nå har skolene startet igjen og august er snart over. Vi planlegger en bobiltur til Mykingområdet rundt Nesbyen neste helg. Regner med at det ikke er noen høstfarger ennå da det ikke har vært såkalte frostnetter. Håper uansett på noen gode gåturer i fjellet og ikke minst, noen gode bilder for nå begynner det å bli tomt for fremvisninger i Rakkestad fotoklubb !...Tror jeg får skjerpe meg betraktelig !
Her er sommerglimt og med det sier jeg takk for nå!

Trasige tider og dager kommer sjelden alene....

Det er vel en sånn vanlig hverdag man får en telefon man liksom ikke forventer...Hallo, kan du kjøre ? Kjøre hvor ???
I hele vinter og vår 2011 har vi slitt med en syk svigerfar. Han har virkelig fått kjenne på kroppen hvordan det har vært å bli lite selvhjulpen, inn og ut av sykehus, stille seg til disposisjon for et samfunn som har avskrevet gamle mennesker osv.
Men oppe i alt dette her, skjer det som normalt man ikke går og tenker på.
De små, men varme hendene.
De bare er der.
Hele tiden - litt usynlig, men så om varmende, givende og ikke minst, trøstende.
Sykehuspersonalet er enestående med tanke på det hektiske liv de har hver dag, pasienter inn og ut, omtanke for liten og stor - og ikke minst; kan gi den lille håndsutrekning som skal til for å trøste, lindre eller - bare være der.
Det lokale legekontoret som stiller opp via telefon og som sørger for at tingene går rett vei.
En flott hjemmesykepleietjeneste som bare Rakkestad kommune kan gi. De stiller opp med oppfølging av blodprøvetakinger, svar og ikke minst, nye medikamenter som står til blodprøvene som tas hver eneste uke ! Ikke klager de, ikke stresser de, ikke maser de. De bare gir og gir.
Hvordan belønne slike mennesker ?
Takk - holder det ?
Av og til står kaffen klar og de hiver innpå litt, men selvfølgelig venter neste pasient !
Engler finnes også her på jorden og det er meg sannelig sikkert. Vi ser dem ikke for alt annet som traser oss i hverdagen....

Hu svigermor er enestående. I mange år vartet opp med syke og svake, og nå selv trenger hun også en håndsrekning av og til. Synet er blitt vesentlig dårligere, balansen deretter. Jeg ringer og purrer opp sykehuset, men selvfølgelig har man kun en lege som operer denne type skader og deretter ventetider, ja.
Til tross for syk mann stiller hun opp i tykt og tynt, aldri nei fra denne fantastiske dame !
Beundringsverdig - og sikkert verneverdig som hun selv sier...Tankene våre vil ikke innpå at en dag er hun kanskje ikke her mer ?
Vi lever nå - vi tar vare på tiden og koser oss som familie vi - det er nå eller aldri...

Så kom Utøya - det grep meg og sikkert mange andre. Selv om vi ikke har familie, venner eller andre som vi kjenner som har vært der da dette grusomme atakket kom. Jeg unner ingen en slik opplevelse, selv ikke min verste fiende. En ungdom som skal stå i blomst - få stilken så fort avrevet og så sitter man igjen med en historie. Det var da ikke sånn det skulle ha vært ?

Regjeringskvartalet er bare en bygningsmasse, kan bygges opp - ja, det koster penger, men det har vi i as Norge. De som tapte sine liv denne dagen, har en familie som står der i sorgen. De skal leve videre og hvordan skal de tette igjen den mursteinen som falt ut ? En mor, en far - eller en datter - ja, livet er sårbart. Vi kan lite gjøre  med det. Men viktig å være den støttende, en smygende hånd - eller en trøstende skulder man kan gråte til er viktig.

Selv har jeg bare en liten sykdom i øret - hvor fankern det gjorde vondt, men da jeg lå der på benken på sykehuset tenkte jeg - fy fillern, jeg klarer dette her, men hva med de som aldri kommer hjem igjen ?
Har en blitt påvirket av alt det grusomme som ha skjedd i år ? Ja, jeg tror faktisk det. Har blitt mer ydmyk. Både i levesettet og ikke minst for omgivelsene. Klarer man å holde på det ? Holde på det positive ? Det givende ? Uten å bli anklaget for og være for "støttende", for nær, for innspåsliten ?

Carpe Diem - grip dagen folkens - det er noen der ute som trenger din hånd, din støtte eller bare at du kommer og sitter med dem. Husk at ord er så mangt, men ikke alltid nødvendig !