Så som i himmelen...og på jorden...

Når en dør lukkes, åpnes en ny

Når du tar farvel, møter du noe nytt

Når du lukker ditt øye, så er du likevel der

Når du til sist står igjen alene, er du ikke ensom

Det er rart å sitte her i april og tenke på hva som har skjedd og hva vi har gått gjennom siste tre årene. Det har vært veldig langt nede, men også gode dager og vanlige hverdagsgjøremål. 

Som mor og bestemor merker jeg at smårollingene vokser seg ut av mitt gode fang, men det er riktig det. De skal gå selv, de skal lære å falle, de skal lære å møte de harde fasilitetene, men en blåveis går alltid over. Når et bestemorhjerte er åpnet, lukkes det aldri!

Noen ganger får jeg se barnebarna mine i timesvis, andre ganger går det litt tid i mellom - men de vet at døren min og hjertet alltid er åpnet og jeg sier sjelden nei....

Sander har begynt å ta de første skrittene ut i egen vide verden, og jeg gleder meg med han. 

Sander på bursdagen til Linnea i februar 2016

Mikkel har fylt 8 måneder og smiler til verden og babler i vei på sitt eget lille universumspråk. 

Mikkel hos fotograf mormor og leker med bobler som takk for dagen..

Linnea og Marie er to livsglade femåringer som tror de kan masse og som har et uoverskuelig hav av oppfinnsomhet i sin enge krets. 

Linnea fylte fem i februar, og kake er hun glad i akkurat som tante Anita og Marie søskenbarnet..

Hedda skolejente i 1. klasse blir mer og mer sta og viser samtidig sin styrke, det gode medmenneskelige perspektiv. 

Hedda storkoser søskenbarnet Mikkel en mars-dag...

Fra glede til sorg er avstanden kort, og jeg må innom tapet av en mor som har tatt farvel og reist. Hun fikk lungekreft og tapte kampen for kreften og med sin Rolf ved sykesengen, tok hun steget ut av denne verden og over i en annen. Min bror og jeg forsøkte å rekke ned til henne siste levedag, men vi rakk det ikke. Tiden var knapp, og hun sovnet stille inn rundt kvart over fem denne vinterdagen 26. februar 2016 på Trollhättan sjukhus, Sverige. Vi tror mor hviler i fred og at det var godt å slippe kampen for en sykdom som er grusom i seg selv. Smerter og møye har nok vært mors siste uker og måneder, og vi unnet henne den gode hvile nå.  Hvil i fred mor!

I kirken i Degernes fikk hun en verdig og vakker begravelse, og kirkegulvet og kisten var dekorert av vakre blomster og dekorasjoner. Det kom barndomsvenninner og familie denne begravelsesdagen, og det var godt for oss å vite at mor ble satt pris på for den hun var mens hun levde - enten her i Rakkestad-distriktet eller i Bullarebygden i Sverige.

Mor er gravlagt i sine foreldres grav, og vi tror dette er riktig for henne og for oss.

Nå er de igjen samlet, og skal være det til evig tid.

Mamma Lillian som søt, ung pike

Mor har gitt meg og mine brødre en bra oppvekst, og vi husker mange gode opplevelser i årenes løp. Vi har vokst opp i rimelig trygge og sikre omgivelser ute på mølla i Degernes, og har hatt en barndom og ungdomstid preget av glede og harmoni samt venner som fortsatt følges i dag i voksen alder.

Vi har aldri lidd nød, ei heller stor fattigdom som vi kan erindre. 

Nå er det sånn at slekt skal følge slekters gang, og vi erkjenner at både min bror og jeg blir eldre, og at det både kommer nye til på slektstreet, og gamle som forsvinner ut av slekten.

Når en bror har gått bort i 2013, bestefar i 2012 og så mor i 2016, gjør en seg noen tanker om livets hjul og levnad. Er det snart Steinar og jeg som er eldst i slektstreet?

Det er unektelig rart å sitte her og tenke slikt, men det er realitetene. 

Vi har mistet mange nære familiemedlemmer på få år, og jeg kjenner at det i blant er knapt med tid til å tenke, sette seg ned og dvele over det som har vært. 

Tiden kommer heter det - men jammen flyr tiden også.

Minner glemmes ikke, de bæres innerst i våre hjerter i mange år, og jeg tror jeg avslutter her nå med et lite dikt jeg er glad i - og som gjenspeiler noe av det man bærer på:

Döden betyder ingenting.
 Jag har bara dragit mig tillbaka till ett annat rum.
 Jag är Jag, Du är Du.
 Allt vi var för varandra, det är vi fortfarande.
 Kalla mig vid mitt vanliga namn.
 Tala till mig sådär som Du alltid gjort.
 Ändra inte Ditt tonfall,
 Håll sorgen borta från Din röst.
 
 Sluta inte skratta åt våra gemensamma små skämt.
 Skratta som vi alltid har gjort.
 Var med mig. Le mot mig. Tänk på mig.
 Låt alltid mitt namn finnas med Er där hemma.
 Uttala det som ingenting hänt, sorglöst
 Utan spår av skuggor.
 
 Låt livet gå vidare med samma innebörd som
 tidigare.
 Det går vidare därför att det måste gå vidare.
 Döden är ju ändå bara ett tillfälligt avbrott i vår
 gemenskap.
 
 Varför skulle du sluta tänka på mig för att Du
 inte längre kan se mig.
 Jag väntar på Dig någonstans väldigt nära.
 Allt är väl.

Diktet har sin forfatter, og det er den engelske prestemannen Canon Henry Scott-Holland som har forfattet dette over her. Vi tar farvel og ser oss ikke tilbake, men velger å vende vårt ansikt dit føttene peker, fremover og mot lyset, hverdagen og de gode tingene som venter oss.

Ha en riktig fin dag du der ute et sted!

For egen regning en søndags kveld, Elisabeth